The power of dreams

Kan drømmer virkelig fortelle oss ting? Kan de snakke til oss på en måte vi er redd for å gjøre selv? Vise situasjoner som bevissheten vår ikke tør å forestille oss,og vise sider ved andre mennesker vi helst ikke vil se? Jeg lurer på om drømmer bare er laget av små biter fra dagene våre, enten det er fra en film vi har sett eller noen vi møtte på bussen imorges. Og disse bitene, blandet sammen med litt fantasi blir til drømmer i hodet vårt. Eller prøver vi faktisk og gi oss selv klare budskap som vi ikke klarer å få fram i ord? Hver eneste kveld lukker vi øynene og lar underbevisstheten føre oss med inn i en annen verden. En verden styrt av dine inntrykk, tanker, følelser, bekymringer og håp. Med andre ord, din helt egen verden. Likevel kan du ikke styre hva som skal skje. Mareritt om grusomme ting du enten har hørt om eller opplevd selv kan torturere deg i timesvis før du endelig våkner opp. For det er virkelig sant, selvom man kan tilgi kan man ikke glemme. Du kan drømme om mennesker du savner, mennesker du ikke visste du savnet, mennesker du helst aldri vil se, og til og med mennesker som du ikke har tenkt på på veldig lenge! Du kan gjenskape minner, kanskje med en liten personlig twist, enten til det bedre eller verre, og du kan skape dine egne paradis, hvor alt det du ønsker deg mest i verden skjer, akkurat som du vil. Straffer vi oss selv av og til, når vi har forferdelige mareritt? Er du i en konflikt med en person, enten indirekte, direkte, åpen eller stille, kan disse følelsene du har for denne personen også bringe opp tidligere tanker og følelser. Har du vanskelige og vonde minner om eller rundt denne/disse personen(e) kan de også få en sjanse til å komme til uttrykk i drømmene dine. Selvom det er ting du har lagt bak deg for lenge siden. Jeg synes drømmer er utrolig interessant. Alle mennesker drømmer, men ettersom vi blir eldre har vi lettere for å glemme dem før vi våkner opp. Eller kanskje akkurat i det øyeblikket vi bryter med underbevissheten vår, fordi vi som voksne i dagens kultur har en tendens til å forholde oss mer til fakta og skyve fra oss ting som bare er relatert til virkeligheten i stedet for direkte koblet til den. Slik har det altså ikke alltid vært, det er en utvikling i et moderne samfunn som egentlig ikke har plass til ting som ikke er helt konkrete og effektive. Intuisjon og følelser kommer lengre ned på listen, og jeg tror at det kan forskyve negativitet opp til bevissheten vår. Gjerne negativitet som vi ikke engang helt forstår, nettopp fordi vi ikke lytter til våre egne følelser slik som vi burde. Det er rett og slett ikke tid til det mellom jobb, skole, tidspress, prestasjoner og status. De få gangene vi har tid til å tenke over ting er vi så utslitt av stresset at vi rett og slett ikke har overskudd til å grave ned i følelseslivet vårt. Så enten velger vi å skyve det fra oss og nyte fridagen, eller vi lar det prege humøret vårt på en indirekte måte som gjør oss mer sliten enn avslappet, og lar oss sitte igjen med en følelse av at problemene er for store til at vi i det hele tatt bør prøve å fikse dem. Ok, jeg kan si altfor mye om dette egentlig.. Men fakta er, at vi tilbringer en tredjedel av livet vårt på å sove. Hvor mye blir egentlig styrt av drømmene våre? Hva handler alle disse drømmene vi ikke husker om? Hvor sterkt er vi preget av dem? Og, hvis vi hadde vært mer åpen til dem, hadde vi slitt mindre med depresjoner, følelser av utilstrekkelighet og den tomme følelsen av meningsløshet som preger altfor mange i vårt samfunn?