Kjærlighet. Ordet har blitt brukt så mye at det nesten har mistet hele sin mening. Overalt skrives, fortelles og vises det kjærlighet i alle mulige former. Jeg tror at det skal ganske mye mer til for å elske noen enn majoriteten av mennesker tror. Det virker som at kjærlighet og å komme godt overens nesten er ensbetydende. Men er det virkelig det kjærlighet betyr? For å elske noen, må man ikke godta hele den personen med alle dens negative og positive egenskaper? På den annen side så er jo det ikke slik at kjærlighet betyr at alt er perfekt. Det er faktisk slik (har jeg lest) at de tingene man ofte faller for ved en annen person er de tingene som blir de aller mest irriterende etter hvert. Kan det virkelig ha seg sånn? Ja,jeg tror faktisk det. Se for deg..
1. Han har falt for en jente som trenger hans beskyttelse. Som føler seg sårbar og som får ham til å føle seg viktig, nødvendig og sterk. Hun søker tilflukt hos ham og får hjertet hans til å banke hardt av stolthet over at
han er den eneste personen som får henne til å føle seg trygg. At hun bryr seg om hans mening, trenger hans råd og tar det han sier alvorlig.Tre år senere er han driitlei av at hun enda ikke kan ta en eneste avgjørelse uten hans godkjenning. Hvor vanskelig er det liksom å bestemme seg for om man vil ha pizza til middag eller ikke??
2. Ingenting er mer sexy enn måten han forfører absolutt
enhver jente han har lyst på. Glimtet i øyet, det selvsikre smilet, holdningen som oser av at han vet hvem han er og hva han er god for, alt er bare til å dø for. Hun vet godt han kunne fått hvilken som helst jente han ville ha og hun er overlykkelig over at han har valgt
henne. Ett og et halvt år etter at de ble sammen har de igjen en stor krangel fordi hun har funnet
enda et telefonnummer til en eller annen random jente hun aldri har hørt om før. Not to mention de mer enn uskyldig flørtende meldingene hun har sett på telefonen hans.
3. Bustete hår,whatever innstilling, tredagers skjegg og attitude, på en eller annen måte får han alt til å være så utrolig sexy,og det lyser badboy av ham. Denne mannen er alt som ikke er tillatt og bra for 'snille piker' og det gir ham en helt rå tiltrekkingskraft på henne. Drømmen hennes er å temme den ville siden i ham og gjøre ham trofast og hennes, og til en viss grad har hun klart det. De har bodd sammen i et halvt år og selvom han fremdeles ser ut som en gud om morgenen med det skjeve smilet og messy hair så irriterer det henne grenseløst at han ikke kan gjøre en liten innsats for at foreldrene hennes skal like ham. Hun begynner å bli lei av å leke mamma og være den eneste ansvarsfulle i huset. Hvor lenge er den meningen hun skal plukke opp skittentøyet hans fra gulvet??
Dette var jo først og fremst ganske alvorlige flaws hos din utvalgte kjære, men jeg kunne gitt 1000 andre eksempler. Overfølsomhet, å være trengende, sjalusi, overbeskyttende, kontrollerende..Listen er endeløs. Å finne en person som ikke har en eneste irriterende ting ved seg er umulig. Jeg tror virkelig det er slik at man
må finne noe, det er på en måte det eneste riktige. Noe annet gir ikke mening. Hvis ikke virker det bare som om man enda ikke kjenner personen godt nok til å vite hva deres negative egenskaper er, eller ikke har vært med dem lenge nok til å se de dårlige sidene. Og det er nesten verre det, for da har man jo heller ingen anelse om disse mindre gode kvalitetene er noen man kan leve med eller om det absolutt er utålelig og uakseptabelt. Er han er notorisk player f.eks. så er jo sannsynligvis det noe du ikke vil godta. Har han kontrollerende og nesten psykotiske trekk er jo heller ikke det den mest ønskelige kombinasjonen. Men hva hvis dette er noe man finner ut av først senere, når man er skikkelig involvert? Går det an å elske en person som du ikke fullstendig kjenner, 100%? Eller er man da forelsket i den visjonen man har av dette mennesket, heller enn mennesket selv? Når man da finner ut om disse tingene senere, eller man etterhvert ser seg grundig lei på disse små bagatellene som var sjarmerende i begynnelsen av forholdet, var det fremdeles ekte kjærlighet da? Var det blind forelskelse eller kan man faktisk elske noen deler av en person? Må man ikke se, akseptere og føle hele helheten før man kan si man elsker noen fullstendig? " 'Jeg elsker deg baby!' 'Jeg elsker deg også, noen ganger.' " Det kan man vel ikke si? Eller kan man.. Ingen er jo perfekt, og man trenger jo ikke absolutt elske det faktum at kjæresten har store problemer med å rekke bussen hveer eneste morgen og absolutt må ta taxi eller få deg til kjøre ham/henne for å kunne si at du elsker dem? Hun kan være forferdelig vanskelig når det kommer til å gjøre sin del av husarbeidet, men ellers er hun på alle områder helt fantastisk, er det ekte kjærlighet da? Ja, jeg tror at man kan elske noen uten at man synes personen er reinkarnasjonen av Jesus. Alle har sine arr og svake sider, og jeg tror at definisjonen på kjærlighet er å se alle disse negative og positive sidene sammen, og se denne personen i sin fulle helhet, uten noen som helst form for masker og gjemmesteder, og likevel føle kjærligheten dypt inne i hjertet ditt, føle hvordan du elsker denne personen langt mer enn du irriterer deg over ham/henne. Mye høyere enn du roper når dere krangler. Og sist,men ikke minst, hvordan dette mennesket er absolutt unikt og du er takknemlig for å være en del av livet deres.
