Make me beautiful

Noen dager føler jeg meg utrolig bra. Jeg hadde en slik dag idag, og jeg så meg selv i speilet og tenkte tanker jeg ikke hadde trodd jeg noengang kom til å ha. Det ga meg en slags lykkefølelse jeg hadde veldig lyst til å skrive om, for å forevige den og kanskje la den smitte over på andre. Jeg hadde tenkt å gjøre det ikveld, men jeg føler meg dessverre ikke slik lengre.. Kanskje denne følelsen kommer tilbake, men på den annen side føltes det som et slags spirende lite håp som lett kunne knekkes hvis ikke det ble tatt vare på på riktig måte. Så kanskje det er ødelagt nå. Neida.. Det kommer nok tilbake med tiden. Kanskje hvis jeg hadde skrevet det jeg i utgangspunktet ville skrive, så hadde jeg fremdeles følt det slik? Kanskje jeg burde prøve å gjenskape følelsen nå likevel? Men på den annen side så er det virkelig noe som er nødt til å komme fra hjertet hvis jeg skal skrive det.

Jeg vet dette bare blir rot, men.. Jeg følte jeg var så utrolig nærmt en slags milepæl idag. Når jeg tenker tilbake vet jeg ikke helt hvordan humøret mitt endret seg. Har du hatt den følelsen når du merker at hele deg er skikkelig sårbar? Jeg har noen slike dager, og da har det seg slik at jeg tenker de aller verste tankene bare for å gjøre meg selv verre, og det virker. Egentlig er jeg vel faktisk bare sliten. Jeg våknet opp igår natt, og var våken mesteparten av natten,noe som førte til at jeg sov sånn ca..tre timer sammenlagt. Så dro jeg på skolen, og etter det tilbrakte jeg resten av tiden med å rydde overalt. Skap og hyller ble tømt, store poser og kasser ble fylt, og tilbake står en stor, organisert garderobe. I TILLEGG til at jeg de siste dagene har ryddet i ett sett på rommet mitt, og hvis du tror jeg overdriver så..gjør jeg kanskje det, for jeg har tatt pauser, men jeg HAR gjort utrolig mye!! Det høres kanskje ikke så slitsomt ut, og jeg hadde en kort skoledag, men jeg ble så utrolig dårlig tilslutt..

Hvorfor er jeg i det hele tatt våken fremdeles da?? Jeg får ikke sove i dette humøret.. Jeg har så dårlig samvittighet for å ha vært lousy company for en person jeg er glad i. Og i tillegg ble stoltheten min litt såret. Så her sitter jeg, og prøver å føle meg bedre, men selvmedlidenhet og migrene virker ikke akkurat slik. I'm a mess, and i need arms around me.. Haha, ok nå er jeg ferdig!! Ok,kanskje ikke heelt, men jeg er i hvert fall med å forsøple bloggen med slikt crap (for nå). Det er jo faktisk ikke synd på meg i det hele tatt.

Hva skal jeg gjøre for å få tiden til å gå?