Another chapter

Jeg har alltid vært glad i å skrive, men nå har jeg ikke skrevet noe på utrolig lenge. Derfor satt jeg meg ned og begynte på et essay. Kan like godt legge det ut her, siden det ikke skal brukes i skolesammenheng. Det er kun fantasi, ikke basert på noe;)



A warm light tickles me, waking me up softly to a bright, sunny morning. Rays of sun peaks through the curtains, giving the room a golden glow. When I try to look at the sky I catch a glimpse of a clear,blue sky. It's going to be a beautiful day, and it makes me smile knowing that I will spend it with the one person I love the most. I stretch in bed,making satisfied cat sounds before I turn to you.

You are still sleeping, so peacefully, with a little smile on your lips. You lay on your side, your arms a little stretched out as you were trying to hold me. I can see your chest slowly moving, you must feel safe with me. A smile has unoticably firmed on my lips and my heart feels like bursting out of love for you. Is there anything more beautiful in the world? Almost shyly I move closer to you, afraid to wake you up from your pleasant sleep. My hand longs to touch you, God I'm dying to feel your skin even if we've slept as close as possible most of the night.
Your face is so close to mine now that I feel your breath on me. Slow,warm and steady breaths of life carressing my face. I breathe you into me, biting my lips and trying to keep myself from pulling you so tight.

Lovingly I gaze at your heavenly face. You look so innocent and pure, like an angel when you lay like this. I lean even closer to you, ready to kiss you softly, and I see you part your lips just a little, knowing you've felt me too. My heart beats faster, my stomach fills up with butterflies like it does every time we kiss like this, and I feel your arm around my waist. Pulling me closer to you, wanting my kiss as much as I want yours. I breathe heavy, closing my eyes to feel you with every inch of my body and.. The hand on my back holds me harder. It turns cold and hard like stone, and I can feel that it's no longer a hand but a claw, piercing through my skin, leaving bleeding wounds on my body. I twist to get out of the deadly grip, but I can't fight it cuz it grips even harder around me making me gasp out of pain. It starts to drag me down, into the bed that has turned into a black hole. You are looking at me with pain filling your expression, your arm stretched out to pull me back to you, but I can't lift my arms to reach you. The claw has my back arched in pain and my arms pulled hard, back behind me. Helpless I let out a silent scream as your face fades infront of me and darkness surrounds me completely.

I wake up. No, no, no, no, no! Pleease don't let this happen! Tears stream down my face instantly, knowing that my nightmare is real. I look out the window first, afraid to look beside me. True enough,the sun is shining, but it's cold, grey and hard, burning in my eyes when I try to look at it. The warmth is gone, leaving an ice cold blanket of fear over me. I have to look, just to be sure, maybe this WAS just an awful nightmare after all. Slowly I turn my head with my eyes pressed closed, my heart racing uncontrolably and chills running up my spine. I swallow the thorn in my troath and open my eyes to feel the last shade of hope fade from my soul. You're not there.. You actually left me this time. The moment is frozen as I stare at your pillow, trying desperately to see something that isn't there anymore. Your hair that I love running my fingers through, your soft lips, your beautiful skintone, your perfect ears and nose, your heavenly body and those amazing eyes that I love drowning in.. I can't fight the tears and let them stream down my face,feel the salty rivers stinging my cheeks. I pull the blanket tighter to me, as to shield me from the pain. My hands clench to it so hard that my knuckles turn white. The minutes pass without me moving a single muscle, I am frozen in the extreme pain flooding my body. I have to get out of this bed..

Carefully I step out of the bed, only to feel my body shaking violently. I'm not trusting my weak legs to keep me up, so I support myself with my hand on the nightstand. I feel like falling down immediately, but I force myself to walk to the bathroom. The chill has taken roots in the depth of my bone marrow, and it seems like my blood is frozen in my veins. The sound of the hot water filling up the bathtub gives me an odd, reminicent feeling, as if I feel like I'm drowning right in this moment. I step in the bathtub, carefully not to slip on the slithery bottom. The hot water burns my cold skin, leaving it red and sore. Slowly I let the water cover me, all of my body from my toes to my shoulders. I lay in the tub,lowering myself even more til all of me is under water.

The world looks different seen from underwater; everything is floating, unsteady, like in a dream. The few sounds that reaches me are hollow when I hear them now. The edges are gone, no piercing, loud sounds to rupture my eardrums. Just the hollow, round sounds that blend in with the water. It feels like a fantasy, like a secret world that can take away my pain because feelings seize to exist here. It's only time, slowly passing into eternity. I want to stay here, but I feel that I'm running out of oxygen. My lungs pray for me to fill them with fresh air, but I challenge myself, put my body to the test. How long can I take? How long can you survive without something as crucial as air? My hands open and close, my body twists, but I don't let myself breathe. A little longer.. The pressure builds up in my lungs, filling me up, treathening to explode in my head. The pain is intense and I feel the water splash around me as my legs unwillingly try to fight me up to the surface. No..not..yet..

An intense rush fills my head as instinct takes over and pushes me up to the oxygen my lungs have desperately been craving for..2 minutes and 38 seconds. That's how long I managed without air. Until my body was about to give up. Don't you know you are my air? Unless my heart gives in it might not physically kill me to be without you, but mentally..Emotionally..I already feel dead inside. I get out of the bathtub, my body is still trembling. The freezing feeling is still hanging on to me, but I clench my teeth together and let the water drip off of me instead of wrapping myself in a towel. I stand infront of the mirror, looking at my own reflection. My skin is white, more pale than ever before, almost translucent as I can see shades of my veins underneath the thin layer of tissue that protects my flesh. My face is a sickening tone of grey, with dark blue rings circling under my eyes. My eyes have lost all color, all of the vibrancy and life you've brought me through our years together. What does it matter? You are not here to say that I'm beautiful anymore. You are not going to say how you love the way I look when I'm still wet from the shower. That you love kissing me like this, feeling my body so close to you. What does it matter? I see a silent tear run slowly down my face.
I hate you. I say to myself.

I brush my hair, and make a failed attempt to cover how dead I feel with make-up. Getting dressed takes less time than ever before as I dont even recognize what I put on. To my surprise I've managed to dress alright considering my mind being on autopilot. But I don't really care. I could wear a black plastic bag and it wouldnt make a difference. You were always so complimentive. You never forgot to call me beautiful,pushing my confidence through the roof. I loved hearing you say that you loved my style. Always being honest, saying what you liked when I asked, as well as what you didn't like. I loved trusting you, I loved feeling beautiful with you.
I drag myself down to eat, but I feel the stomach acid pressing closer to my mouth and I give up on trying to eat anything. A glass of ice cold water cools down my burning troath, but it feels uncomfortable in my empty stomach.. I've felt like a zombie for the last 15 minutes, numbing myself to be able to function to a certain degree, but now the immense pain shakes through my body and makes me collapse on the kitchen floor. Am I having a heart attack? I can't stand up, I sink down on the floor with pain crashing down on me, smashing me like an insignificant bug to the wooden floor. I cry out loud for you, begging you to come back to me.. There is no way I can ignore this pain so I let myself think back at what you said.

"I'm not happy with you. The one day that I feel happy you bring me down again. Is that how it's supposed to be? Is the one person you love the most supposed to bring you down when you finally are feeling good for once? You don't even know me anymore. You don't read me, see my signs. Thank you, for making me feel this way. I really did feel happy before we talked." The words cut through all the layers of skin and flesh and straight into my bones. I was crying, I couldn't keep it inside and my tears flowed freely as I begged and begged for you to stay. My pride flew out the window as I got down on my knees and tried to hold on to you. The contradictions fill me up to the limit where I feel like throwing up again. You said I love you too much. Too much. Love you too much. If there was one thing I was proud of, it was how you showed me how to love. You taught me how to give my heart, all of it, and I loved feeling how I was for the first time in my life able to give. It made me feel happy, proud, like a good girlfriend. But a good girlfriend wouldn't bring you down. She wouldn't talk about the things you wanted to forget. Pick at the wounds you wanted to ignore. Even if my intensions were the best I still failed at making you happy. I've always wanted to fix everything. To find solutions and work things out, because I've wanted you to feel the best. Everytime you were hurting, I hurt too. My heart was aching and so many times I cried because I knew you were in pain. Even the times you didnt tell me. I've never felt anyone so strong before.. And all I wanted was to share your burdens, take some of your pain. Help you work through things as you tended to push it away instead. But it was too much.. I tell myself over and over again to break my spirit even further. You hurt him. You made him sad. And he needed you to keep him up.. You don't even deserve to be with him.. My voice echoes in my head, louder and louder til the extreme headache almost makes me pass out. Stumbling my way to my bed I pray to God to give me another chance. To prove that I'm worth it. Please, I beg you.. Then I fall asleep..Exhausted and scared, hurled up in a little ball to keep the darkness away.

In the middle of the night I wake up. My eyes stare out in the cold,dark room that doesn't even look like my own anymore. The light feels so weird, its yellowish and hard, casting unnatural shadows everywhere around me. All of a sudden I get so frightened and I hold around myself,shaking and trembling as my eyes stare blankly but intense out in the room. I can't let my eyes rest on anything, I feel so on guard and my eyes stare restlessly at one place for a few seconds before shifting to another place. What am I scared of? I'm all alone, and no sounds can be heard except for a few cars now and then, and none of them close to me. I hold myself harder, biting my lips and crying without even noticing it. What scares me so much? I realize I'm not scared of anything else. I'm scared of me. I'm deadly scared of being alone without you. Being alone never bothered me.. But now I can't stand it anymore. I miss your breath on my neck, your arms carefully holding me, hard but gentle,and always protecting. Where are you kisses in my hair? Why don't you bury your nose my hair and breathe me in like you always do and whisper softly in my ear that you love how I smell? Where are you now?

Being without you kills me. Every minute feels unbareable, and no thought sooths me. I can't get a second of rest without torturing myself with guilt of driving you away. I feel unloveable, yet I know that only YOU can love me like you did. I want to feel that again, I need to. Maybe I love you too much.. Maybe you were right. But this is the only way I can love truly. Unconditionally. It's how you make me feel. And I love loving you, my heart is just not willing to let go.. It breaks me in so many pieces just thinking about letting go. I miss making you smile.. I miss the sound of your laughter, the scent of your skin, looking into your beautiful eyes, the way we stayed liplocked when we went to bed. I miss the way we could talk about everything, and they way we trusted each other. God, I miss how I knew you always listened to me, and how I felt U knew that I listened to you as well. I miss making you happy, damn it. I want you to feel safe with me again. Let me hold you, please? I don't want this pain etching through my soul. There is noone else who can take your place in my heart.

God, please come back to me, baby.

I love you.

< / 3

No make-up and Angelina Jolie-lips

Jeg har ikke lyst å klage om hvor forferdelig jeg føler meg, men siden det er sjelden jeg er så syk som nå synes jeg at jeg har lov! Migrenen verker, jeg har vondt i halsen, og også nesen min gjør vondt pga forskjølelsen. Øynene mine er røde og opphovnet, og klør kontinuerlig. Jeg har til og med feber, og drikker frivillig te! (Noe jeg aldri gjør til vanlig!) Nå er det nok klaging.. Jeg skal sove nå, og jeg trenger den hvilen for imorgen må jeg til byen dessverre! Skulle helst vært hjemme hele dagen, men for det første har min lillebror en fremføring jeg har lovet å se på, og i tillegg må jeg kjøpe bursdagsgave til mamma som har bursdag på mandag! Jeg er nesten ferdig med julegavene nå, bare et par stykker igjen! Det eneste som er deilig med å være syk er at man kan ligge i sengen og hvile seg hele dagen, spise det man føler for og at for en liten stund virker det som om tiden som til vanlig går altfor fort stopper opp. Nå merker jeg at jeg ikke klarer å holde øynene åpne lenger så det er på tide å legge vekk laptopen.

Jeg sovnet!! Haha, ok jeg skal poste med en gang!



Even my lips are hurting!



Varm te (Green tea with apple) med litt sukker og honning er godt når halsen er sår og vond!

Godnatt<3

Bloggpausen er over, tror jeg

Jeg har hatt nesten en måneds bloggpause. Grunnen er vel egentlig at jeg ikke har hatt overskudd til å skrive noe særlig.. Jeg har vært full av tanker og følelser, og livet mitt har vært som en berg og dalbane. I det siste har likevel ting sett ut til å falle på plass og endelig føles det som om jeg er tilbake på rett spor igjen! En stund var det som om jeg satt fast og ikke kom meg noen vei, noe som resulterte i at jeg sank dypere og dypere inn i en situasjon som ikke tjente noen. Men så ble jeg gitt en plan, et lys som viser hvor veien min går. Og den har ikke flyttet på seg, jeg kunne bare ikke se den blandt alle de forvirrende følelsene jeg til enhver tid var fylt med. Jeg har ikke engang lest noen blogger i det siste, selvom jeg pleide å gjøre det. Alt som pleide å oppta meg og som jeg pleide å være interessert i ble på en måte fryst i øyeblikket, og dagene bare gikk uten at jeg forsto hvor. Nå har jeg en annerledes følelse i meg, et slags løfte om at ting ordner seg og at så lenge man kommuniserer slik man bør, og husker på hvilke ting som faktisk betyr noe så kan man sammen overvinne ethvert problem. So this is a fresh start!!

Haha, ja dette skrev jeg da altså egentlig igår kveld. Jeg hadde så store planer for idag. Men det føles som en kraftig influensa har tatt over viljestyrken min så jeg fikk egentlig ikke gjort noe av det jeg skulle.

The power of dreams

Kan drømmer virkelig fortelle oss ting? Kan de snakke til oss på en måte vi er redd for å gjøre selv? Vise situasjoner som bevissheten vår ikke tør å forestille oss,og vise sider ved andre mennesker vi helst ikke vil se? Jeg lurer på om drømmer bare er laget av små biter fra dagene våre, enten det er fra en film vi har sett eller noen vi møtte på bussen imorges. Og disse bitene, blandet sammen med litt fantasi blir til drømmer i hodet vårt. Eller prøver vi faktisk og gi oss selv klare budskap som vi ikke klarer å få fram i ord? Hver eneste kveld lukker vi øynene og lar underbevisstheten føre oss med inn i en annen verden. En verden styrt av dine inntrykk, tanker, følelser, bekymringer og håp. Med andre ord, din helt egen verden. Likevel kan du ikke styre hva som skal skje. Mareritt om grusomme ting du enten har hørt om eller opplevd selv kan torturere deg i timesvis før du endelig våkner opp. For det er virkelig sant, selvom man kan tilgi kan man ikke glemme. Du kan drømme om mennesker du savner, mennesker du ikke visste du savnet, mennesker du helst aldri vil se, og til og med mennesker som du ikke har tenkt på på veldig lenge! Du kan gjenskape minner, kanskje med en liten personlig twist, enten til det bedre eller verre, og du kan skape dine egne paradis, hvor alt det du ønsker deg mest i verden skjer, akkurat som du vil. Straffer vi oss selv av og til, når vi har forferdelige mareritt? Er du i en konflikt med en person, enten indirekte, direkte, åpen eller stille, kan disse følelsene du har for denne personen også bringe opp tidligere tanker og følelser. Har du vanskelige og vonde minner om eller rundt denne/disse personen(e) kan de også få en sjanse til å komme til uttrykk i drømmene dine. Selvom det er ting du har lagt bak deg for lenge siden. Jeg synes drømmer er utrolig interessant. Alle mennesker drømmer, men ettersom vi blir eldre har vi lettere for å glemme dem før vi våkner opp. Eller kanskje akkurat i det øyeblikket vi bryter med underbevissheten vår, fordi vi som voksne i dagens kultur har en tendens til å forholde oss mer til fakta og skyve fra oss ting som bare er relatert til virkeligheten i stedet for direkte koblet til den. Slik har det altså ikke alltid vært, det er en utvikling i et moderne samfunn som egentlig ikke har plass til ting som ikke er helt konkrete og effektive. Intuisjon og følelser kommer lengre ned på listen, og jeg tror at det kan forskyve negativitet opp til bevissheten vår. Gjerne negativitet som vi ikke engang helt forstår, nettopp fordi vi ikke lytter til våre egne følelser slik som vi burde. Det er rett og slett ikke tid til det mellom jobb, skole, tidspress, prestasjoner og status. De få gangene vi har tid til å tenke over ting er vi så utslitt av stresset at vi rett og slett ikke har overskudd til å grave ned i følelseslivet vårt. Så enten velger vi å skyve det fra oss og nyte fridagen, eller vi lar det prege humøret vårt på en indirekte måte som gjør oss mer sliten enn avslappet, og lar oss sitte igjen med en følelse av at problemene er for store til at vi i det hele tatt bør prøve å fikse dem. Ok, jeg kan si altfor mye om dette egentlig.. Men fakta er, at vi tilbringer en tredjedel av livet vårt på å sove. Hvor mye blir egentlig styrt av drømmene våre? Hva handler alle disse drømmene vi ikke husker om? Hvor sterkt er vi preget av dem? Og, hvis vi hadde vært mer åpen til dem, hadde vi slitt mindre med depresjoner, følelser av utilstrekkelighet og den tomme følelsen av meningsløshet som preger altfor mange i vårt samfunn?

A dedication

It's not so easy loving me
It gets so complicated
All the things you gotta be
Everything's changing
But you're the truth
I'm amazed by all your patience
Everything I put you through

when I'm about to fall
Somehow you're always waiting with
Your open arms to catch me
You're gonna save me from myself
From myself, yes
You're gonna save me from myself

My love is tainted by your touch
Well some guys have shown me aces
But you've got that royal flush
I know it's crazy everyday
Well tomorrow may be shaky
But you never turn away

Don't ask me why I'm crying
'Cause when I start to crumble
You know how to keep me smiling
You always save me from myself
From myself, myself
You're gonna save me from myself

I know it's hard, it's hard
But you've broken all my walls
You've been my strength, so strong
And don't ask me why I love you

It's obvious your tenderness
Is what I need to make me
A better woman to myself
To myself, myself
You're gonna save me from myself

Make me beautiful

Noen dager føler jeg meg utrolig bra. Jeg hadde en slik dag idag, og jeg så meg selv i speilet og tenkte tanker jeg ikke hadde trodd jeg noengang kom til å ha. Det ga meg en slags lykkefølelse jeg hadde veldig lyst til å skrive om, for å forevige den og kanskje la den smitte over på andre. Jeg hadde tenkt å gjøre det ikveld, men jeg føler meg dessverre ikke slik lengre.. Kanskje denne følelsen kommer tilbake, men på den annen side føltes det som et slags spirende lite håp som lett kunne knekkes hvis ikke det ble tatt vare på på riktig måte. Så kanskje det er ødelagt nå. Neida.. Det kommer nok tilbake med tiden. Kanskje hvis jeg hadde skrevet det jeg i utgangspunktet ville skrive, så hadde jeg fremdeles følt det slik? Kanskje jeg burde prøve å gjenskape følelsen nå likevel? Men på den annen side så er det virkelig noe som er nødt til å komme fra hjertet hvis jeg skal skrive det.

Jeg vet dette bare blir rot, men.. Jeg følte jeg var så utrolig nærmt en slags milepæl idag. Når jeg tenker tilbake vet jeg ikke helt hvordan humøret mitt endret seg. Har du hatt den følelsen når du merker at hele deg er skikkelig sårbar? Jeg har noen slike dager, og da har det seg slik at jeg tenker de aller verste tankene bare for å gjøre meg selv verre, og det virker. Egentlig er jeg vel faktisk bare sliten. Jeg våknet opp igår natt, og var våken mesteparten av natten,noe som førte til at jeg sov sånn ca..tre timer sammenlagt. Så dro jeg på skolen, og etter det tilbrakte jeg resten av tiden med å rydde overalt. Skap og hyller ble tømt, store poser og kasser ble fylt, og tilbake står en stor, organisert garderobe. I TILLEGG til at jeg de siste dagene har ryddet i ett sett på rommet mitt, og hvis du tror jeg overdriver så..gjør jeg kanskje det, for jeg har tatt pauser, men jeg HAR gjort utrolig mye!! Det høres kanskje ikke så slitsomt ut, og jeg hadde en kort skoledag, men jeg ble så utrolig dårlig tilslutt..

Hvorfor er jeg i det hele tatt våken fremdeles da?? Jeg får ikke sove i dette humøret.. Jeg har så dårlig samvittighet for å ha vært lousy company for en person jeg er glad i. Og i tillegg ble stoltheten min litt såret. Så her sitter jeg, og prøver å føle meg bedre, men selvmedlidenhet og migrene virker ikke akkurat slik. I'm a mess, and i need arms around me.. Haha, ok nå er jeg ferdig!! Ok,kanskje ikke heelt, men jeg er i hvert fall med å forsøple bloggen med slikt crap (for nå). Det er jo faktisk ikke synd på meg i det hele tatt.

Hva skal jeg gjøre for å få tiden til å gå?

Skjebnen

Det forrige innlegget skrev jeg egentlig igår og følelsene mine idag er ganske annerledes.. Outfit, shopping og sminke er det SISTE jeg tenker på. Hvorfor er det slik at noen blir syke? Hvorfor får noen ødeleggende, livsfarlige sykdommer? Jeg lurer virkelig på om det er en slags rettferdighet i verden. Ikke at noen som blir syk fortjener det, men at de på en måte får noe tilbake igjen senere, i et annet liv kanskje. At det ligger en slags lærdom, en profeti som ikke kan oppfylles på noen annen måte enn å sette den personen på fryktelige prøver. Kanskje, når dødsfall inntreffer, er den personen trengt et annet sted? Kanskje vi alle har en viss tid på jorden, og vi kan forlenge og fortkorte den med valg vi tar, men de endelige valgene blir tatt av noen andre. Eller kanskje det rett og slett ikke er styrt av noen i det hele tatt. Er alt tilfeldigheter? Gener og fysikk? Jeg vil ikke tro det, og jeg kan ikke tro det. For noen mennesker får virkelig ALT. De blir satt på umenneskelige prøver, og de må kjempe for sitt eget liv i årevis, uten at noen forteller dem hvorfor dette skjer med akkurat dem. Jeg tror på en mening, og en forklaring vi ikke kan lære i dette livet. En høyere makt som på en eller annen måte passer på oss, til og med når vi føler oss som mest fortapt.

Idag er det en trykket følelse over middagsbordet. Både uttalte og uuttalte ord ligger tungt over oss alle. Jeg vet ikke hvorfor du må gå gjennom slik smerte, men jeg vet at du ikke fortjener det. Og jeg håper du ikke gir opp håpet, for det er mange som bryr seg utrolig mye om deg.
You will be in my prayer..

Almost brand new

For en uke siden var jeg på miniatyr shopping. Det var 30% på alt på Cubus, og selvom jeg egentlig aldri går der så tenkte jeg det måtte være et tegn ettersom den butikkansatte limte opp plakaten I det sekundet jeg gikk forbi! Haha, ok egentlig ville jeg bare finne meg noe på salg.. Jeg fant til min overraskelse ut at de hadde flere ting jeg gjerne kunne tenke meg der, men siden jeg egentlig ikke hadde penger så ble det med at jeg kjøpte denne kjolen:


Den er faktisk veldig pen på. Jeg har ikke fått anledning til å bruke den enda. Jeg har lenge hatt lyst på en slik kjole, og jeg ble så glad da jeg fant den,selvom den kanskje er litt for lowcut for min smak.. We'll see..

Haha, did i mention i'm a sucker for 'free stuff'? Jeg hadde ikke tenkt eller planlagt å kjøpe sminke, men da jeg sto å betalte for kjolen sa ekspeditøren at de hadde 25% på alt fra Max Factor. Joda, det er jo fint, tenkte jeg, men jeg trenger egentlig ikke noe akkurat nå. 'OG', sa hun 'du får denne sminkevesken/vesken med på kjøpet, det er til og med produkter oppi den!' Da var det gjort. Jeg spurte ikke hva som var oppi, eller hvor mye. Jeg så bare at det var opptil flere produkter, og i hodet mitt blinket digre skilt hvor det sto GRATISPRODUKTER! Ja, så enkelt gjøres det faktisk. Jeg fant meg to produkter fra Max Factor (man kunne velge hva som helst, men det måtte være minst 2 ting), og fikk med meg vesken. Jeg har ikke prøvd noen av gratisproduktene enda, men jeg gleder meg til det! Haha:D


Dette er tingene jeg kjøpte fra Max Factor. Jeg ble faktisk utrolig fornøyd med det også! Liplineren var i en fin farge som passer til det meste, og lipglossen luktet og satt godt, føltes bra og behagelig på, og varte lenge!


Dette er altså vesken og innholdet. Synes jeg fikk ganske mye! En leppefarge jeg aldri ville tenkt på å bruke til vanlig riktig nok,men man kan jo alltids prøve, ikke sant? Svart eyeliner, praktisk speil, foundation som blir gøy å teste og svart øyenskygge som jeg håper er fin!


Og så klart, hendig veiledning! Det sto også tips på hvordan man kunne sminke seg med de medfølgene produktene.

Sist, men ikke minst, produkttesting og resultat:

Test ut Max Factor's Silk Gloss Tube, farge - Next to nude!

Ja, jeg vet jeg var offer for et lurt(?) kommersielt triks. Men det føles bra:D Fred, frihet og alt gratis!

Bedtime

Haha, ok jeg prøvde å lage en header og jeg skal være den første til å innrømme at den er litt stusselig! Men, øvelse gjør mester! Nå skal jeg legge meg (altfor sent,i know), og imorgen skal jeg e n d e l i g bestille klær fra Forever21 , som jeg har gledet meg til veldig lenge!
Ville egentlig bare skrive at jeg er så utrolig takknemlig får å ha en fantastisk person i livet mitt.
Hvis du leser dette; jeg elsker deg <3

Noen som kan hjelpe?

Jeg er allerede medlem av Røde Kors, og de trekker 200kr automatisk hver måned. Jeg er også medlem av Amnesty, men tenkte nå at jeg vil få et fadderbarn. Noen som her erfaringer og vet hvilken organisasjoner som kanskje gir best resultat? Her er alternativene:
Care
Flyktninghjelpen - Da får man ikke fadderbarn, men hjelper flyktninger, noe som er like viktig.
Unicef
Røde Kors - Jeg er medlem her, men ikke som fadder.
Plan
SOS-barnebyer

Det koster ca 200kr i måneden for hver av dem tror jeg. Og det er hva? To vinflasker i måneden? En tredjedel av prisen for et nytt klesplagg? To kinobilletter? Det blir så utrolig ubetydelig i forskjell, og de 200kr er virkelig ikke noe stort offer hvis de kommer bedre til nytte et annet sted. Har noen erfaringer med noen av disse organisasjonene? Angående tilbakemeldinger, fremskritt osv. Tenk å kunne hjelpe noen til en bedre fremtid, bare ved hjelp av en slik liten sum hver måned. Hvor mye er ikke det egentlig verdt?



Har du sett noen nydeligere barn enn det??